Dette her skjedde nemlig i dag. Kanotur med friluftsliv valgfag. Siste turen; knallvær, kano, god stemning og helt konge dag. Kom tilogmed hjem litt brunere enn hva jeg var før jeg dro, liker jeg i hvert fall å tro selv.

 

Dette høres vel helt fantastisk ut eller hva? Jeg er helt enig, det VAR fantastisk, fram til for typ to timer seinere enn da dette bildet ble tatt. For vet dere hva som skjedde?

Spindelvev skjedde. Spindelvev surra rundt hånda mi. Dere skjønner vel sikkert hvor dette ender nå, men skal allikavel fortelle historien:

Jos og meg, svensken og nordmannen på tur i kano og aner fred og ingen fare. Vi spiller høy musikk og njuter max. I hvert fall jeg, siden jeg styrer musikken. Etter et par timer, kjører kanoen vår inn i et tre, så vi får masse greiner i ansiktet, og når vi har padla oss forbi greinene og er nærmere treet, skjer det. Jeg får spindelvev på handa mi. Jeg, som kanskje har litt over gjennomsnittet panikk for alt som lever av dyr (i mine øyne går insekter under betegnelsen dyr), og har ikke kontroll på reaksjonen min. Dette resulterer i at panikken min smitter over til Jos, og før jeg rekker å snu meg, er vi begge to på vei ut i vannet. Det samme er da naturligvis alle tinga våre også. Jos, som fortsatt har panikk, tenker ikke på annet enn å komme seg opp på land, med et forsøk på å åle seg på den vrengte kanoen. Jeg gikk visst inn i et overlevelsesmodus der jeg ikke tenkte på hvor kaldt vannet var, eller at jeg ikke hadde redningsvest på meg, men heller at Jos skulle komme seg på land, at jeg måtte redde det som reddes kunne, og at jeg ikke måtte få panikk. Nå dere, nå kommer finalen. Jeg skal fortelle hva som befinner seg på havets bunn (kanskje ikke havet, men vannet, elva eller tjernet, litt usikker). Livet mitt de siste månedene befinner seg der nede; alle bildene, videoene, notatene og meldingene jeg en gang hadde. Livet til Jos de siste månedene. Alt er borte, telefonene er long gone.
Telefonene, den ene conversen min og en sokk, var det jeg ikke klarte å redde i fallet. Bildet over er det siste bildet som er redda fra denne dagen, og bildet i seg selv er dritstøgt, men det får bare være. Men dere, jeg overlever, trøster meg selv med at det finnes folk som har det mye, mye verre enn det her. Selv om jeg skal innrømme at det er litt trist. Håper fiskene og gresset tar godt imot deres to nye elektriske lekekamerater, skoen og sokken min.