Marokko del 2 + Sarah + Karpe + barnevakt
Da er mami og meg tilbake fra Marokko. Som jeg skreiv i forrige innlegg, kunne bare turen gå èn vei, etter at vi bytta hotell. Det gjorde det virkelig også. Det nye hotellet lå midt i byen, og tett på sivilisasjonen. Dagen brukte vi på å ligge i sola og sole oss, og på kvelden spiste vi, spilte pokemon og var på bar.
Jeg må uttrykke min frustrasjon over den frekke måten en går fram for å holde av solsenger på. Hotellet var utstyrt med langt flere gjester, enn solsenger, naturligvis. Første dagen på det nye hotellet, gikk mamma og meg ned for å spise frokost 8:30-ish. Allerede da var alle solsengene dekket av håndklær, og ingen var ledige. Mamma og jeg tok hver vår stol og solte oss fra den. På andre sida av bassenget var det i hvert fall 5 ledige stoler enda. Tida gikk, mamma og meg ble mer og mer frustrerte, så jeg gikk bort til ei som hadde ligget aleine med en ledig stol til veksa si, og spurte om den var ledig. Etter som hun ikke forsto engelsk, og jeg ikke forsto fransk, var det ikke mye svar å få derfra, annet enn at jeg skjønte den var opptatt.
Etter en time til (da hadde det gått tre timer), flytta jeg på et håndkle og tok stolen. Deretter gikk jeg til ei som jobba på hotellet og sladra på jenta med den ledige senga, og lurte på om hun kunne snakke med henne og tolke for meg. det viste seg at hu holdt den av til mora, som kom en time seinere. Hurra.
Etter flere timer med sol, gikk vi litt rundt i byen og kikka, før vi satte oss på Mc'Donalds for gratis internett. Der stranda vi en liten stund, før vi gikk videre.
Vi endte opp på en bar med livemusikk. Han spilte gamle slagere, som falt i smak hos meg. På grunn av spillet oogachakka, kunne jeg noen verselinjer i de fleste sangene han kunne, og vekket derfor interesse hos denne mannen på 40+. (Thomas, vi hadde rocka denne baren)
Det dere, endte opp med at Frittson ble sangstjerne for one night, visittkortet med telefonnummeret til sangeren, og et stykk frieri fra han. Dessuten inviterte han mamma og meg med på fest, og ønska veldig at jeg skulle ringe han på dagen så vi kunne henge "just as friends, cause I know you have a boyfriend". Det skjedde ikke da, for å si det sånn #hvitkvinneisvartland hvis det er lov å tagge.
Dette ble favorittstedet til mamma og meg. Mye fordi det var det eneste stedet vi spiste, det var billig, og pizzaen var god. La ut dette bildet på instagram. Må si jeg ble skuffa da nesten alle ga oppmerksomhet til maten jeg spiste, og ikke meg. Kall meg gjerne selvdigger, men hallo. Dette var faktisk et fint bilde, det må da væra lov til å spise pizza uten at folk skal kommentere at "oiii det var sååå rart, for det spiser du jo alltid". Haha fader as, la meg være kresen og la meg spise hva jeg vil uten at føkkers trenger å kommentere det. (Ja, det er faktisk et sårt emne for meg, men les det gjerne med litt humor også).
Her var vi nok en gang på pokemonjakt, stranda på pokestoppet, med nett fra mækkærn. Den fontena dere ser, var det ansatt en 24/7-vakt på for å passe på at ingen satte seg bak den eller på kanten. Da ble du skutt. Neida, du ble bare kasta bort. Her følte jeg meg forresten skikkelig ekkel, fordi jeg har det fetteste håret. Men når det kommer til #hvitkvinneisvartland, er det ingen som bryr seg virker det som. Jeg har ikke tall på hvor mange som prøvde å sjekke meg opp hver gang mamma gikk for å få bedre nett. Jeg ble gal, fikk panikk og hadde lættis samtidig. Hver gang mamma kom tilbake, fikk de panikk og gikk. Veldig gøy, det lo jeg godt av.
Her er vi på vei til byen igjen. Gikk fra mamma siden hun brukte hundre år på å bli ferdig med å spille candy crush, så vi aldri kom oss til byen for å spise.
Her var mams og jeg venner igjen, og godt planta på det faste bodet på baren vår, som vi var på hver dag. Musikeren var heldigvis ikke like på i dag, fordi det var flere gjester som satt inne, så mamma og jeg kunne nyte siste dagen.
Hjemreisedagen var kommet, og mamma og jeg dro på flyplassen 2 timer før flyet gikk. Her møtte vi på kø for å komme inn på flyplassen. Allerede her tørna vi gærne. I sikkerhetskontrollen møtte vi på Sigrid Bonde Tusvik, så vi rakk å bli litt starstrucked begge to, før vi gikk videre til neste kø. Etter i hvert fall en time i kø, hadde vi fått sjekka inn, og forta oss videre til passkontrollen. Der ble vi stående til det var 5(!!) minutter til flyet gikk, og mannen i skranka hadde såå god tid. Det holdt på å klikke for meg, så prøvde å få han til å kjappe seg med å si at "THE PLANE IS LEAVING IN FIVE MINUTES!!!!" Han virka ikke til å bry seg, og fortsatt å bruke like god til som et dovendyr. Etter jeg var gjennom kontrollen, tok vi koffertene i handa og løp alt vi kunne for å finne gaten. Plutselig hørte jeg navnet mitt på callen, og fikk enda mer panikk. Endelig var vi kommet fram til riktig gate, selv hadde jeg fått et type astmaanfall (nei, jeg har ikke astma, men likte å tro det da), vi kom oss på bussen, og var de siste til å gå på flyet. Den første halvtimen satt jeg med hosteanfall som følge av løpinga, før jeg kjøpte meg (les mamma kjøpte meg) vann, og så overlevde jeg. Vi landa på Gardermoen klokka 01:00, hvor vi ble henta av Åsmund, og kom oss trygt heim.
På torsdag skjedde det to nice ting. For det første var Sarah i Oslo. Jeg møtte henne og Anders i byen, og vi dro på en restaurant og kjøpte oss noe å drikke. Kozkozkoz.
På kvelden var det Karpekonsert med to av søstrene sisters, Åsmund og Joseph. Vi kom ganske seint, siden Pernille klarte å sove seg fra toget fra Holmestrand til Oslo. Konserten skulle begynne klokka 20:00, og det var vel ca da vi var der. Først trodde vi at vi hadde fått skikkelig taperplass, men som dere ser på bildet var vi ganske langt framme. Eneste kjipe var høyden min, som gjorde at jeg ikke fikk med meg noe av sceneshowet. Leste på aftenposten at de hadde et boblebad på scenen. Høyden til Frittson gjorde at hu ikke fikk det med seg da. Men utenom det, var det en helt sjukt bra konsert, med dritbra stemning og sanger man kunne.
Fra i går til i dag, var Åsmund og jeg barnevakter for Felix og Max. Det gikk veldig bra, men jeg stressa typ hele dagen, siden jeg fant ut på flyet hjem fra Marokko at jeg hadde en innlevering til i dag på 2000 ord, som jeg ikke hadde begynt på. Den prøvde jeg å jobbe med hele fredagen, og uten å komme lenger enn innledninga. Det så svart ut helt fram til kidsa la seg klokka 19 i går. Da kom endelig motivasjonen, og jeg skreiv på blodet spruta. Innholdet derimot, er ikke noe å skryte av, og det er flaut at en i klassen skal rette en så dårlig gjennomført oppgave.
Nå føler jeg at jeg har skrevet en bok. Skulle ikke tro jeg hadde så mye på hjertet, etter en helg med skriving. Creds om du leste alt. Over og ut.