Jeg sa også at uka har bestått av nedturer. Det passer kanskje ikke inn i dette innlegget, men det får nå være. Jeg synes det er viktig å snakke om ting som ikke er greit. Foreldrene til Henriette har lært meg (selv om de kanskje ikke veit det selv) at det ikke gjør noe at ting ikke alltid er bra. Hvorfor late som livet smiler når det ikke gjør det?

 

Da jeg landa på Gardermoen skrudde jeg på nettet på telefonen min. Jeg så jeg hadde fått en melding av Gro, dattera til Aage. Andre året på videregående fikk jeg jobb som støttekontakt for en eldre mann. En mann som startet som en jobb, men som utviklet seg til å bli som bestefaren jeg aldri hadde. Denne fantastiske mannen, Aage, har gitt himmelen en vakker stjerne. Ved siden av stjerna til Aage, henger også en annen vakker og sterk stjerne. Tante Laila, som sovnet stille inn i går kveld, etter et tungt år med en kamp der kreften vant. Livet er så jævla urettferdig. Nå prøver jeg å se framover. Dessuten veit jeg at om jeg bare lukker øynene, er de der begge to og passer på. Minnene jeg sitter på, er det ingen som kan ta fra meg og viktige å bevare. Dere får sove så godt nå som dere begge har funnet freden. Dere vil aldri glemmes.